Fiskernes historie

Fiske på Hvaler
shhvaler_400I mange mannsaldre har fisket rundt Hvaler betydd mye for innbyggerne. Fisket var karakterisert som variert, og grunnet mangelfull redskap ble det, i hvert fall på tidlig 1800-tallet, fisket primært til eget bruk. På 1820-tallet bestod fisket av torsk, flyndre, sild, makrell, hummer og østers. Redskapen bestod av krok, va, garn og teiner. Men fisket utviklet seg fra dette årstallet, til også å bli et fiske rettet mot salgsmarkedet i Fredrikstad og Fredrikshald. Fisket ble også etter hvert drevet som binæring i tillegg til jordbruk.











Litt av grunnen til at fisket på starten av 1800-tallet kun gikk til eget forbruk, var at våronna var samtidig som makrellfisket var på sitt beste. Men utover på 1800-tallet økte andelen av fangstene for salg, og på 1870-tallet var fisket det mest betydningsfulle i hele fylket. Fisket fikk større betydning utover på 1800-tallet, og større del av befolkningen var derfor knyttet til fiske. Ved folketellingen i 1801 var 15,6% av den voksne mannlige befolkningen fiskere. I 1865 var det 14% fiskere, men det steg til 23% i år 1900. Men betydelig flere utnyttet havets matressurser, og de fleste familier hadde båt.

Makrellfiske
Fra rundt 1850 og fremover ble makrellfisket omtal som svært betydelig, og fisket ble primært rettet mot salg. Makrellen ble som regel solgt fersk i Fredrikstad og Fredrikshald, mens fisk fra Sørlandet ble saltet ned før salg. Fangstredskapen ble også endret, ved at man primært benyttet drivgarn. Fisket begynte som regel i slutten av mai. Avstandene til fiskeplassene var store, og man måtte ha med proviant for uker av gangen, men rundt år 1900 var man som regel ute en uke av gangen. Fangsten ble som regel solgt til oppkjøpere som ventet i sine båter når fangstene ble tatt ombord. Fiske med dorg var også mye benyttet. Redskapen var billigere enn garn. Man fisket som regel med dorg etter at garnfisket var avsluttet for sesongen (etter sankthans).

Hummerfiske
Hummerfisket var en lukrativ del av fiskenæringen, men fiske året rundt førte til overfiske. I 1848 ble derfor hummeren fredet i perioden fra 15. juni til ut september, og fisket ble da konsentrert om tiden frem mot Jul. Hummerfisket var primært rettet mot salg, og dette ga kontanter til fiskerne. Hvert fiskelag, som for det meste bestod av to personer, hadde mellom 50 og 70 teiner. Det var først på tidlig 1800-tallet at teiner erstattet annen redskap.

Sildefiske
Sildefiske var generelt meget uforutsigbart, og fisket rundt Hvaler var ikke noe unntak. Men generelt var fisket etter sild rundt Hvaler av liten betydning for innbyggerne. Det var først rundt 1880 at fisket fikk større betydning. I tidligere tider hadde ikke Hvalerfiskerne utstyr til å fiske sild. Det var heller svenskene som stod for de større fangstene, mens Hvalerboerne primært drev med transport. Men det var rundt 1880 at fisket fikk større betydning for Hvaler. Det ble derfor anlagt flere salterier. Men på grunn av dårlig redskap blant Hvalerfiskerne, var det eksperter fra Stavanger og Haugesund som tok de virkelig store fangstene. Men Hvalerfiskerne fulgte raskt etter, og det var snart etablert flere lag og mange båter for dette fisket.
Sildefisket varierte veldig fra år til år, men man bygde flere salterier og man hadde tro på en god utvikling. I rekordsesongen 1890/91 ble det fisket 300 000 hl sild til en verdi av nesten 1,5 millioner kroner. Fangstmengden varierte sterkt de neste årene, men med dårlige fangster på svenskekysten førte til gode priser da kjøpmenn kom fra Sverige for å kjøpe fangstene.
De gode fangstårene førte til at flere og flere deltok i det årlige fisket, og på midten av 1890-tallet var det rundt 3000 personer som deltok i fisket. Mange forskjellige personer var med på fisket, mange som til vanlig hadde andre yrker. Og man kom fra flere steder i landet for å delta.

Torskefiske og annet
Mot slutten av århundret endret fisket seg noe, ved at fisket etter torsk og sei økte i verdi i forhold til fisket etter makrell, hummer og sild. Rett etter århundreskiftet ble også rekefisket og brislingfisket introdusert. Disse nye fiskeriene kom som en følge av at man fikk motoriserte båter.

Motorisering av fiskeflåten
De første motorene ble installer i 1906 og i 1908 hadde alle de større fiskebåtene i Utgårdskilen motor. I de mindre båtene som ble benyttet til fiske nær land, brukte man fortsatt seil og årer i noen år. På tidlig 1900-tallet ble det også mulig å søke om lån i havfiskefondet. Dette for å få flest mulig til å modernisere sine farkoster ved å installere motor. Og fordelene med motor var mange. Man kom seg raskere ut til fiskefeltene og fikk dermed mer tid til selve fisket og det tyngste arbeidet ble nå gjort vha motoren om bord. Kravet om lønnsomhet ble større pga større investeringer i redskap, og fisket ble dermed mer spesialisert. Hver fisker konsentrerte seg mer og mer om en eller noen få arter, og fisket ble også en helårsnæring.

Rekefiske
Rundt år 1900 ble de første forsøkene med tråling etter reker foretatt i Oslofjorden. Fiskere fra Onsøy og Fredrikstad var de første ute med regulær tråling etter reker, og hvalerfiskerne fulgte raskt etter. I 1914 fisket alle fiskerne i Utgårdskilen med trål. Salget av fangstene gikk også forholdsvis greit, da det var satt i gang eksport av hermetiske reker til Tyskland. Det vokste også etter hvert frem flere garnfabrikker i distriktet, da hver båt i hvert fall hadde behov for to tråler, men aller helst tre til fire tråler. Trålen var ganske enkel i konstruksjon og forholdsvis rimelig i innkjøp. Arbeidsdagen for rekefiskerne startet tidlig - gjerne ved ett-to tiden om natta. I Utgårdskilen samlet man seg, for deretter å dra utover til fiskefeltene. Det var reker nok i massevis, og den første tiden fisket man som regel ikke lenger syd enn Torbjørnskjær. Man fisket både rett sydvest for fyret og lenger nord - ved Søsterøyene og vest for Hvalerøyene. Man fisket som regel to drag om dagen og av og til tre drag. Kokekapasiteten om bord var meget dårlig, bare opp til 5 liter reker ad gangen, så det var en ganske intensiv jobb å bli ferdig før neste drag var ferdig. Arbeidsdagen varte til fem-seks tiden om kvelden. Prisene på fangstene varierte også en del, både fra leveringssted til leveringssted og fra år til år. I 1934 lå prisene i gjennomsnitt på 62 øre pr kilo over hele landet.

Havner
Havner ble anlagt der det ga mest le for vær og vind, men i tillegg var det viktig at avstanden til fiskeplassene var så kort som mulig. Havnene bestod som regel av mange mindre brygger og fortøyningsplasser. Hver enkelt gård hadde sin egen båtplass. Med introduksjon av ny teknologi, større båter og at flere og flere ble motoriserte, ble det stilt større krav til havnene. Dette skjedde på slutten av 1800-tallet.


Kuvauen
Kuvauen var en mye brukt havn, både for fiskebåter og losbåter. Den består av en smal kile som er beskyttet av høye fjell på øst- og vestsiden. Den var også som regel isfri om vinteren. Kuvauen lå også ganske nær fiskefeltene, og dette var av stor betydning for fiskerne. Som loshavn var den også mye benyttet. Pga de forholdsvis høye fjellene på hver siden, var det bra plass til utkikkspunkt for losene, og Vauerlosen anla utkikkspunkt øst for kilen. I forbindelse med motorisering av fiskeflåten ble flere havner bygd ut. Blant annet fordi båtene ble større og krevde mer plass og også for å gi mer beskyttelse. Kuvauen forble derimot urørt og er fortsatt en naturhavn i dag.

Utgårdskilen
var også en viktig havn på Vesterøy. Den liknet noe på Kuvauen, men var mye større. Den vendte også mot syd med høye fjell på øst- og vestsiden. Rundt 1900 var det ikke bygget noen kaianlegg i Utgårdskilen. De fleste båtene var fortøyd ute i havna i påler ol. Det var også bygget noen sjøbuer der. Det ble mange diskusjoner om hvordan Utgårdskilen skulle utbygges, og endelig i 1940 ble det bestemt at havna skulle utvides ved sprengning.

Salterier
Sildefiskeriene på slutten av 1800-tallet førte også til at man bygget flere salterier rundt om i kommunen. De fleste ble bygget på de østre øyene, hvor de største forekomstene av sild ble fisket. Rundt 1895 var det 24 salterier på Hvaler, men de fleste forsvant ganske raskt, rundt 1900 - på lik linje med silda som uteble.


Kilder:
- Inger Jensen: "Hvaler Bygdebok 1800 - 1940, Havet var leveveien"