Litt om stenhogging
Første del i arbeidsoppgavene for
å få emner var å sprenge løs sten-
blokker. Stenhoggeren beregnet
blokkstørrelsen etter de produktene
de skulle lage, målte seg
innover og satte i gang og borre ut
borrehull som de senere skulle bruke
til å sprenge ut blokken.
For å lage borrehullene, ble det brukt
en feisel (hammer) og ulike bor. For å
forhindre at hullet tetnet til med grus,
helte de stadig vann oppi fra en kanne,
eller fra en boks litt ovenfor hullet.
Grusen ville dermed sprute opp sammen med vannet.
For å slippe å få stensplinter i øyet osv, tok
de en kvast av gran eller lyng over boret.
Kalt borekusa.
En trenet stenhugger klarte en
meters borehull på en god time.
Forutsatt nyslipte bor. Gikk fortere
om to mann samarbeidet. Den ene
holdt boret og brukte feiselen mens
den andre slo med slegga.
Når hullene var ferdig drysset de
minekrutt oppi og knuste den med
ladestokken. Med kniven laget de et snitt i
lunta og førte den ned til kruttet. La så en
papirbit oppå kruttet, fylte opp med stenmjøl
helt til topps og tente på. ”Fyr her”, ble ropt.
Så kom det et ”puff” og blokka var løs.
For å kile opp blokka riktig, måtte
stenhuggerne ha kunnskap om
granittens delingsegenskaper, og de
varierte fra sted til sted. Klyven går
vannrett og er sterkest.
Busta går loddrett i nord/syd retning og
villklyven,som ikke finnes alle steder,
går loddrett i øst/vest retning. Så merket
de med brenner hvordan blokka skulle
deles og de startet med å lage kilehull.
Når emnet var kilt ned til ønsket størrelse ble den delt opp i skiver. Det var å beregne dimensjonen på blokka slik at den kunne deles i 2, 4 eller 8 skiver. Etter pussing kom de ulike produktene;
gatesten, kantsten og finsten som ble sendt til Christiania, eller Buenos Aires eller Havana…
Stenhogger`n 